top of page
  • Forfatterens bilde Oddbjörg Erla Jonsdottir

Hjertet og hjernen




Jeg fant dette diktet for en stund tilbake. Den opprinnelige versjonen er skrevet av John Roedel. Jeg syntes diktet var så morsomt og forklarte godt den indre konflikten vi av og til har, at jeg måtte til med å oversette det til norsk. Håper at det faller i smak.


 

Hjernen min og

hjertet skilte lag

for et tiår siden

over hvem

som hadde skylden

for hvor stort rot

jeg hadde blitt.

Etter hvert,

kunne de ikke være

i samme rom

med hverandre.

Nå deler hodet og hjertet

omsorgen for meg.

Jeg bor med hjernen

i løpet av uken

og hjertet

har meg i helgene.

De snakker aldri med hverandre          

- isteden gir de meg

samme lappen

til å gi til hverandre,

og på lappene de sender

 står det alltid det samme:

«Dette er din feil».

På søndager

klager hjertet

over hvordan

hodet har sviktet meg

i fortiden,

og på onsdager

ramser hodet opp

alle gangene

hjertet har rotet

det til for meg

i fremtiden.

De klandrer

hverandre for

hvordan det står til i mitt liv.

Det har vært mye

av roping – og gråting,

i det siste, har jeg

vært mye sammen med

tarmen min

som har fungert som min

uoffisielle terapeut.

Fleste netter, har jeg sneket meg ut

av vinduet i brystkassen,

sklidd nedover ryggen

og kollapset på

tarmen sin godstol, laget av skinn

som alltid er ledig for meg

- og jeg bare sitter der og sitter

til sola kommer opp.

Forrige kvelden,

spurte tarmen meg

om det var vanskelig

å være fanget

mellom hjertet

og hodet.

Jeg nikket.

Jeg sa at jeg ikke vist

om jeg kunne leve med

noen av dem lenger,

«hjertet er alltid trist over

 noe som skjedde i går

mens hodet bekymrer seg

for noe som kan skje i morgen».

Jeg beklaget.

Tarmen klemte hånden min-

«Jeg kan ikke leve med

fortidens feil

eller angsten for fremtiden»

Jeg sukket,

tarmene smilte og sa:

«i så fall,

burde du

bli værende hos

lungene dine en stund»

jeg var forvirret

- uttrykket på ansiktet avslørte meg,

«hvis du er utslitt over

hjertets besettelse av

fortiden og sinnets fokus på den usikre fremtiden

så er lungene det perfekte stedet for deg,

hos lungene er det ingen gårsdag

det er heller ikke noen morgendag

der er det kun nuet

der er det kun innpust

der er det kun utpust

det er det kun dette øyeblikket

Der er det kun pust

og i pusten

kan du hvile mens

hjertet og hodet

ordner opp i sitt forhold»

I dag tidlig

mens hjernen

var opptatt med å lese

i teblader

og mens

hjertet stirret

på gamle bilder,

pakket jeg en liten

sekk og gikk

til lungenes dør.

Før jeg rakk å banke på,

åpnet hun døren

med et smil og

mens et vindkast omfavnet meg

sa hun

«hva tok deg så lang tid?»

 

16 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page