Jeg fant dette diktet for en stund tilbake. Den opprinnelige versjonen er skrevet av John Roedel. Jeg syntes diktet var så morsomt og forklarte godt den indre konflikten vi av og til har, at jeg måtte til med å oversette det til norsk. Håper at det faller i smak.
Hjernen min og
hjertet skilte lag
for et tiår siden
over hvem
som hadde skylden
for hvor stort rot
jeg hadde blitt.
Etter hvert,
kunne de ikke være
i samme rom
med hverandre.
Nå deler hodet og hjertet
omsorgen for meg.
Jeg bor med hjernen
i løpet av uken
og hjertet
har meg i helgene.
De snakker aldri med hverandre
- isteden gir de meg
samme lappen
til å gi til hverandre,
og på lappene de sender
står det alltid det samme:
«Dette er din feil».
På søndager
klager hjertet
over hvordan
hodet har sviktet meg
i fortiden,
og på onsdager
ramser hodet opp
alle gangene
hjertet har rotet
det til for meg
i fremtiden.
De klandrer
hverandre for
hvordan det står til i mitt liv.
Det har vært mye
av roping – og gråting,
så
i det siste, har jeg
vært mye sammen med
tarmen min
som har fungert som min
uoffisielle terapeut.
Fleste netter, har jeg sneket meg ut
av vinduet i brystkassen,
sklidd nedover ryggen
og kollapset på
tarmen sin godstol, laget av skinn
som alltid er ledig for meg
- og jeg bare sitter der og sitter
til sola kommer opp.
Forrige kvelden,
spurte tarmen meg
om det var vanskelig
å være fanget
mellom hjertet
og hodet.
Jeg nikket.
Jeg sa at jeg ikke vist
om jeg kunne leve med
noen av dem lenger,
«hjertet er alltid trist over
noe som skjedde i går
mens hodet bekymrer seg
for noe som kan skje i morgen».
Jeg beklaget.
Tarmen klemte hånden min-
«Jeg kan ikke leve med
fortidens feil
eller angsten for fremtiden»
Jeg sukket,
tarmene smilte og sa:
«i så fall,
burde du
bli værende hos
lungene dine en stund»
jeg var forvirret
- uttrykket på ansiktet avslørte meg,
«hvis du er utslitt over
hjertets besettelse av
fortiden og sinnets fokus på den usikre fremtiden
så er lungene det perfekte stedet for deg,
hos lungene er det ingen gårsdag
det er heller ikke noen morgendag
der er det kun nuet
der er det kun innpust
der er det kun utpust
det er det kun dette øyeblikket
Der er det kun pust
og i pusten
kan du hvile mens
hjertet og hodet
ordner opp i sitt forhold»
I dag tidlig
mens hjernen
var opptatt med å lese
i teblader
og mens
hjertet stirret
på gamle bilder,
pakket jeg en liten
sekk og gikk
til lungenes dør.
Før jeg rakk å banke på,
åpnet hun døren
med et smil og
mens et vindkast omfavnet meg
sa hun
«hva tok deg så lang tid?»